Jeg trer på meg jakke, votter, headset. Tråkker på meg noen støvler
og går ut i mørket.
Klokka er over halv ti om kvelden – men jeg trenger å røre på meg –
bli andpusten en liten halvtime.
Det er nesten stjerneklart.
En vakker måneskalk lyser hvit.
Like hvit som - en tannlegelampe.
Jeg langer ut for å bli andpusten – så jeg med god samvittighet snart kan snu
og gå tilbake og inn i varmen igjen.
Det er kaldere enn jeg trodde …
Jeg går av meg en 10 timer lang og tettpakket arbeidsdag.
Jeg går på meg frostroser kjenner jeg – det klyper i kjakene.
Ingen biler, ingen folk, ingen hunder.
Bare meg og månen og Springsteen.
Han mumler om gatene i Philadelphia til meg.
Det er ingen gater her jeg går.
Det er bare en nedprioritert kommunal vei.
Så ingen gatelys heller.
Og jeg får se nordlyset!
Grønt og turkis – blafrer det plutselig over himmelen.
Nå ligner månen en fornøyd, skjev smilende munn.
Kanskje det var den som skrudde på nordlyset så jeg skulle få se . . .
Jeg stanser – blir stående helt stille, legger hodet bakover, -
ser på stjernemylderet.
Ser på nordlyset.
Smiler tilbake til måneskalken.
”At night I could hear the blood in my veins
Black and whispering as the rain
on the streets of Philadelphia”
Jeg snur meg sakte rundt.
Fortsetter – rundt og rundt og rundt og rundt -
til stjernene blir til – virvlende stjernestøv.
Så slipper jeg meg ned i snøbrøyta – boff !
Kald snø rett inn på naken hud på ryggen.
Blir liggende å se inn i himmelen . . .
Jeg hører på stemmen til Bruce.
jeg kjenner på kulda.
Kjenner at den kryper inn i den varme kroppen min.
På ryggen, i baken, inn i skuldrene, nedover beina.
Kjenner etter om det egentlig er ubehagelig –
sånn jeg prøver å gjøre hos tannlegen.
Gjør det egentlig vondt nå?
Månen smiler.
Stjernestøvet blir til stjernebilder igjen.
Springsteen tier stille.
Gitaren hans også…
Slik kan en torsdagskveld i mars også være.

















