Jeg kan ikke tro det – jeg KAN ikke tro det.

Her ligger jeg på magen på et monster av stål og plast og skumgummi – – – er det det tro? Kanskje det er et lite hull her et sted så jeg kan kikke og se hva det er som er inni disse putegreiene . . .

Nei, jeg kan bare IKKE tro det. Jeg ligger med den litt over middels store rompa mi i været – – åssen SER den egentlig ut bakfra sånn jeg ligger nå a? Faen steike jeg stikker. Hadde ikke følt meg mer fremmed på månen!!
Jeg befinner meg på et sabla – – herreguuud , er ikke det -? ! Ugh. Je får bøye meg og late som je rote litt i veska mi, og det lyt skje fort!
Grrrr – hva GJØR jeg her?!

Er takknemmelig for julegaven fra min kjære – er det jeg gjør.

Jeg er jo ikke akkurat typen som kommer på klokka 11 – at i dag, ja i dag har jeg jammen lyst til å ommøblere stua – og vips kl 15 – tara!! Ny stue. Geskjeftig, kjapp, dama si som ikke nøler men får ting gjort – det er vel ikke a k k u r a t slik jeg blir omtalt tror jeg.

Så et velmenende lite julegave-puff fra kjæresten i en retning jeg egentlig ønsket å bevege meg var helt på sin plass. Han kjenner meg han. Så tanken var god – og målet er bra – men det finnes da andre metoder! Selv om jeg altså ikke hadde rukket helt å komme i gang på egen hånd enda da. . . i år heller . . .

Dette er helt feil – og ikke bare ligger jeg på et stålmonster med rompa iøynefallende i været, neida her er høytalere i øra og mp3-spiller også – man er da moderne!
Patetisk – heter det.
For det lyser lang vei – det syns på 18 kilometer at denne dama har null oppriktig interesse av å være her. Men med viljestyrke og ufancy t-skjorte vet man hva som er best for seg og sin kropp og man møter opp på treningssenteret av ren fornuft og besluttsomhet. Sånn er det med den saken.

Man lar seg nemlig IKKE affektere av klesmoten og den uanstrengte holdningen til barbiedukkene som slentrer omkring med svai i ryggen og vannflasker hvilende på utstående hoftekammer. De pusher og løfter og tøyer og løper litt alt mens de skravler og ler og flørter og drikker vann.

Jeg kan ikke tro det – det er ikke jeg som ligger her!! Prototypen på overvektig, middelaldrende desperado – MED mp3-spiller!! Mangler bare at jeg hadde smørt på meg at par tights også.

Hvordan slipper jeg ut herfra? Det er speil på veggene – mindreårige på alle kanter – bøyler og kroker og stenger. Ikke se på tredemøllene – ikke gjør det!!

Men aller først – hvordan i svarte helsike skal jeg få reist meg opp igjen herfra uten å måtte vælve om ned på gulvet. Har trosset minst 3 av fysikkens lover for å havne i denne posituren – det er antagelig meningen jeg skal drive med noe her nede også. Hva er dette tro – – går det an å løsne – - -

Lurer på når de stenger? Er det påfallende å ligge her helt til da? Sikkert.

Ikke se på tredemøllen – da er det gjort!! Du har liksom tenkt å bli boende på dette postnummeret en stund til ikke sant! Møte disse folka i butikken i morgen. Skjerp deg!
Tenk på noe fælt.
1, 2, 3, 4, – – er det noe vits i å ha 17 sånne lodd på der a – er vel ingen som kan løfte det!

Ikke se på tredemølla! Herrgud – det er som å ha en tv i rommet. En måååå bare snu hodet dit og kikke. Nei, nå dør jeg! Får jeg latterkrampe her nede nå så dør jeg. Finn noe mer å telle. Løfte på bena kanskje – å hops!

Jada, jeg veier flere kilo enn det som er komfortabelt. Jada, jeg har ikke pust i oppoverbakkene og klager over det selv. Jada, jeg har blitt så gammel at alt ordner seg ikke bare av seg selv, en må anstrenge seg en smule. Jada, det er en investering å ta vare på kroppen sin, Jada, jada, jada.

Men dette er ikke min greie altså!

Først har en brukt masse penger på gode saker som har gjort deg tykk og fet – og så skal en bruke en masse penger på å bli kvitt det tykke og fete igjen. Bra opplegg.
Og det å stå på rekke på tredemøller og niløpe, dypt konsentrert med nyve i panna, alvorlige som satan – mens diverse kroppsdeler hopper og deiser omkring – det tar kaka. Da sprekker det i meg altså. Klarer bare ikke holde meg alvorlig. Men stenansiktene på mølla sprekker ikke. Gud forby. Holde maska gjør man i hvertfall. Dette er en alvorlig sak.
De som løper ute på veien de nikker i det minste. Selv om det regner tilogmed.

Huff.

Må prøve å komme meg ut.
På veien kanskje – med sykkel.
Eller i svømmehallen – kanskje.
Eller i skogen – kanskje.

Her inne kan jeg i hvertfall ikke bli – det er bomsikkert.

Snike, snike, snike, snike seg – - – UT!!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende