EnTigergutt

Terningkast-tull

EnTigergutt — Tue, 09 Mar 2010 19:26:12 +0000

Hvis man kaster en terningpå bordet så er det helt umulig å forutse hva den kommer til å vise.
Et terningkast gir et 100% tilfeldig resultat. Tiger er en durkdreven yatzyspiller og vet utmerket godt at verken telepati, terningkyss, terningvisking eller håndleddsteknikker kan få terningen til å vise akkurat det jeg vil den skal vise!

Hvordan kan det da ha seg at nettopp terningkast har blitt symbolet for vurderinger og anmeldelser av alt mellom himmel og jord? Viner og spill og filmer og spisesteder – og – ja, dere vet.
Folk som mener seg kompetente til eller av andre er betrodd status som kompetent til å vurdere og mene noe om noe, bruker tid og ressurser på det og så avslutter de med å GI det terningkast xx!!!

Det er jo umulig! En kan ikke styre en terning til å vise 4 for eksempel. Da er det ikke et KAST! Så en anmelder som sier at han GIR noe terningkast 5 sier egentlig at han er en juksemaker eller ikke har peiling eller ikke egentlig bryr seg – i mine ører. For resultatet av et et terningKAST er fullstendig tilfeldig.
Jeg syns det er dårlig gjort jeg - mot det som liksom skal få en seriøs vurdering.

Her på bloggen gir vi hverandre stjerner som et tegn på anerkjennelse og for å si at noe er bra eller veldig bra. I gamle dager fikk vi tomler. Det finnes mange enkle symboler som kan brukes for å gi anerkjennelse eller karakter. Og en kan jo bare kutte ut terningen foran og si ”jeg gir den en femmer”.
Hvem i all verden fant på det der med å GI noe et terningkast?
Var det VG?
Og hvorfor har det ikke falt på sin egen urimelighet for lenge siden?

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jørgen hattemaker fryser

EnTigergutt — Thu, 07 Jan 2010 21:30:46 +0000

Det er så kaldt.

Det er så kaldt at jeg nesten må legge ledningen til motorvarmeren i skistativet på taket etter at jeg har koblet den fra. Den lar seg ikke kveile sammen og det er bare så vidt den kan bøyes litt. Den blir stående som to skistaver på skrå i baksetet.

Bilsetet er like hardt og kaldt som om jeg hadde satt meg på en utendørs trekrakk.
Jeg kjører sakte med store saueskinnsvotter på hendene, jeg hører på Bette Midler og venter på at klutchen skal sige ut igjen etter at jeg har skiftet gir. Den kommer ikke helt ut og jeg begynner å lure på hva det egentlig gjør med bilen.

Jeg skal ta av til venstre og plasserer votten helt innerst på retningsviseren og trykker forsiktig ned. Er redd hele greia skal knekke. Rører minst mulig inne i bilen, som er lagd av plastikk.

Jeg forserer en liten snøkant i det jeg haler i rattet for å få svingt av veien, og det smeller i den kalde, stive bilen som om jeg hadde kjørt for full fart ned i et svært høl!
Stakkars bilen.

Endelig begynner setevarmen å trenge igjennom stivfrossen setestopp og tykk ullkåpe.
Jeg haler i girspaken og øker farten litt. 3 gir – hu hei som det går!

Det er ikke aktuelt å slakke på farten igjen i 60-sonen, kjører knapt i 70 uansett og ingen med forstanden i behold står ute i -38 for å ta råkjørere. Det er ingen ute å går langs veien heller så føler meg ikke som noen stor trafikksynder. Føler meg tvertimot svært hensynsfull mot bilens indre organer når jeg ikke bruker gir og klutch mer enn høyst nødvendig.

Det har vært sånn i flere dager nå.
Been there – done that – nå kan det bli mildere igjen!
Det er ikke eksotisk lenger.

To kolleger i tillegg til meg selv våknet til frosset vann onsdag morgen. I dag var to til rammet.
Alt går saktere, alt tar lenger tid.

Konsentrasjonen er i hvilemodus. Vi fryser. Prøver å varme oss. Snakker om kulda. Sjekker termostater. Leter etter varmeovner. Kler oss i ull. Ringer rørleggere. Venter på redningsbiler. Går på tomgang.

Jeg er hjemme igjen. Det er kveld. Jeg legger enda mer ved i ovnen og er glad jeg har vedovn.
Hører dagsrevydamen si at kulda kommer til å vedvare.

Men det er greit og på en måte.
At det fremdeles er en ting vi mennesker bare må finne oss i.
Bare må takle.
Ikke kan velge oss bort fra.
Ikke kan betale oss ut av.

Været bare er sånn – både for kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Og det kan være ganske pent -

Tindrende klar himmel, men frostrøyk her nede hos oss

37 minus etter jobb…

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Årene som går – og som kommer

EnTigergutt — Sun, 03 Jan 2010 15:16:55 +0000

Med mindre jeg kommer til å bli usedvanlig gammel, så gammel at Norge Rundt eller Ni-timen kommer stikkende med en mikrofon og lokalavisen lager et oppslag med bilde av meg ved en stor marsipankake, – med mindre jeg blir så gammel som 100 år, så har jeg nå levet halvparten av min tid her på jorden.
Litt mer enn halvparten av livet mitt er brukt opp.

Når jeg kikker meg bakover – blir jeg ikke så nedtrykt over det, at halvparten er brukt opp.

Den første halvparten har inneholdt fantastisk mye! Og hvis det er like mye i vente – så tror jeg jeg skal rekke å bli mett av dage som en sier..

De første ti årene gikk i hovedsak med til å lære seg det elementære for å overleve og leve. Snekre sammen et fundament liksom. Lære å spise og uttrykke seg, reise seg og gå, oppdage seg selv som et selvstendig individ, lære å telle til hundre – eller litt lenger.
Så mye som jeg lærte meg de første ti årene tror jeg ikke jeg kommer til å klare å tilegne meg de neste ti. Temmelig sikker på det. Jeg har ikke noe særemne jeg lengter etter å la meg oppslukes av. Og å ta runden med skigåing, skolisseknyting, bordmanerer og gangetabellen på nytt – blir juks liksom.

Det andre settet tiår, fra 10 til 20 gikk mest ut på å erfare, forstå, få innsikt og utsikt, ta standpunkt, skaffe seg egne meninger og protestere mot alle med andre meninger. Skape seg et verdigrunnlag (selv om man ikke var så bevisst på at det var det man gjorde) formes, ta form, bli noen.
Dette bør jeg fortsatt gjøre, lære mer, forstå mer, få enda dypere innsikt, fremdeles la meg formes. Men jeg føler ikke at det er nok til å fylle nye ti år såpass at det blir det man nevner og husker det nye tiåret for.
For en eller annen gang, like i overgangen mellom det andre og det tredje tiåret, la jeg nemlig den første, nederste ringen med legoklosser, med erfaringer, – den som jeg alltid siden har lagt nye klosser på, til nye ringer og som nå er et solid byggverk kalt livserfaring.
Derfor går det som regel mye raskere nå, – å gjenkjenne og forstå, lære, gjøre seg opp meniger og ta standpunkt.
Selvsagt skal jeg fortsette å bygge – men å virkelig prege ti nye år på denne måten, virker ikke utfordrende nok.
Eller er det en arrogant tanke?

Fra 20 til 30 – var jeg.
Bare var – uforbeholden og med alle sanser og lyster på vid gap. Jeg turte alt, gjorde alt, testet alt – kjørte livet på fjerde gir.
Selvfølgelig gjorde jeg ikke det – det bare huskes slik – i tilbakeblikkets skjelmske lys.
Men jeg var relativt uforbeholden og gjorde meg erfaringer på kropp og sinn, lot meg forme, ble til noen, fikk karakter. Og – jubel og glede – jeg ble sett som den jeg var, av mange og kloke og gode mennesker. Som formet meg videre, ga meg trygghet, ga meg styrke, ga meg mot til å leve med apetitt, nysgjerrighet og respekt.
Dette er kanskje noe å plukke med seg til et nytt tiår! Å leve mer med apetitt, nysgjerrighet og respekt.

Fra 30 til 50 ser det ut til at det meste kan oppsummeres med bare ett ord, faktisk.
Familieliv.
Siden jeg aldri var karrierehungrig og bevisst ikke valgte veien mot en eller annen yrkesmessig høyde – så blir to hele tiår stående igjen i familiens tegn.
Bleier og foreldremøter, stauder og profilerte lister, hus og garasje, juletradisjoner og fødselsdagskaker, samvittighet og moral, stasjonsvogn, oppdragelse, samliv – og samlivsbrudd.
Årene ble stappende fulle – men en smule unyanserte.
Jeg husker årstall for fødsler og huskjøp og et og annet mer, men hvilket år vi var i Legoland og hvilken påske vi var med venner på fjellet, når minstemann fikk Kyssesyke og eldstemann fikk sin første ikke-arvede sykkel – det aner jeg faktisk ikke.
Med frustrert innsikt i hvordan tiden oppfører seg som foreldre la jeg på et tidspunkt enkelte ønsker og drømmer forsiktig vekk i en liten eske med blå forglemmegei på lokket.
For en dag å kunne ta de fram igjen. Like hele. Tenkte jeg og var litt trist.
Andre drømmer og ønsker forduftet bare. Umerkelig. Antagelig inn blandt fravokst barnetøy og kaotiske hverdager. Og man merket det ikke før lenge etterpå. – at de var borte.
To tiår.

Familieliv skal det fortsatt bli – men uten bleier, dinosaursjokoladekaker og våkenetter.
Det blir i en annen form, et annet tempo, med et annet antall mennesker.

Hva skal tiåret fra 50 til 60 best fylles med – så jeg kan se tilbake på det og virkelig se noe og kunne si; Det var det tiåret som -….

Kanskje blir det ikke så lett å fylle denne andre halvdelen av livet som jeg trodde?
Den lar seg selvsagt fylles med noe – men jeg vil jo at det skal fylles med noe som er verdt noe for meg.
Og det er ikke så lenge før det begynner…

Er det noen huller i det første tiåret som jeg kan bruke tid på å fylle? Forhåpentligvis ikke. Jeg må da ha fått med meg det grunnleggende nå.

Fra andre tiår var det en liten bylt å ta med videre, det å ikke bli en bedreviter men fortsette å være åpen for ny lærdom, kunnskap og innsikt. Liten bylt men ikke nødvendigvis enkel. Livslang.

Fra det fantastiske tredje tiåret var det det å åpne sansene litt mer igjen, bli litt grådigere på livet igjen. Hmm. Hvordan kommer man i gang igjen der liksom…

Og så er det nå kanskje snart tid for å finne fram igjen den lille esken med forglemmegei på lokket. Ta fram igjen gamle ønsker og drømmer, sjekke om det fortsatt er liv i de.

Sette de på bordet sammen med noen nye som har blitt til gjennom tiårene – se nøye på dem.
Plukke ut de fineste. De som det vil gi meg mest glede å ta vare på.
De som kanskje vil kunne oppfylles.
De som, hvis de blir oppfylt, og slutter å være drømmer men blir virkelighet, fremdeles vil være verdifulle og gi meg glede.

Men bør det ikke være enda noe mer ….
Det er tross alt og forhåpentligvis et helt halvt liv igjen.

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ordene som mangler

EnTigergutt — Thu, 01 Oct 2009 19:43:56 +0000

Å kjempe mot ordene

når man var liten

og ikke hadde så mange ord -

mot påstander, usannheter og erting -

det ble det håndgemeng, skriking og neseblod av.

Såret stolthet og gjemte, små, hvite arr i minnet . . .

Å kjempe mot tausheten

når man er stor

og egentlig har alle ordene -

til forståelse, forklaringer og medfølelse -

det blir det avstand, ordløshet og tårer av.

Sluknede lys rundt hjertet, som jeg ønsker at vi skal tenne igjen . . .

Vurdert til: av 84 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ville du kjøpt noe av denne mannen?

EnTigergutt — Sat, 26 Sep 2009 09:47:47 +0000

De som leste forrige innlegg forstår sikkert godt at jeg ikke klarte å dy meg for annet enn å ta med denne også, – som kom på jobbmailen min mandag.
Jeg var èn av totalt 110 personer som fikk dette – - tilbudet.

Teksten er gjengitt presis slik jeg mottok den, jeg har bare fjernet navnet på avsenderen nederst.
Jeg er jo ikke ond heller.

(det var forøvrig et helt tradisjonelt norsk navn)

Ville du kjøpt mat av denne mannen?
Eller noe som helst annet for den saks skyld.
Jeg bare spør igjen; Hvor har de blitt av?

Under Messen på Lillestrøm vil Gansvika Opplevelser AS, som Restaurant lokaliserter ett gammelt sagbruk fra 1882 ombyggd til en

meget koselig

Restaurant med miljø, www.gansvika.com ha arrangementer som kanskje passer inn i deres opplegg for kunder eller ansatte under messen.

Onsdag: Lutefiskaften med et forrykende Aquavitforedrag med smaksprøver; med Gotmar Rustad fra Løiten.

Torsdag,

Fredag, og

Lørdag: Lutefiskaften med hyggelig musikk.

Hvis dere ønsker hele lokalet kan vi selvfølgelig tilberede andre ting hvis det ønskes.
Vi vill uansett ha alternativer for dem ikke vil ha lutefisk

Vi kan også levere diverse anrettninger til standen deres på messen.

Vi heneter og levere dere med veteranbuss

hvis det ønskes ………….

xxx xxxxx xxxxxxxx

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor har de blitt av – ?

EnTigergutt — Wed, 23 Sep 2009 22:49:45 +0000

For å bøte på en særdeles frustrerende og særdeles krevende arbeidsuke, bestemte jeg meg fredag for å hoppe på toget og hengi meg til Bokfest på og i operahuset i Tigerstaden.
120 forfattere, signeringer, dybdeintervju, poesi, musikk, underholdning, filmframvisning på taket om kvelden – og mye mer.
Det var gemalens forslag. Har du ikke lyst på en frihelg helt alene, det fortjener du nå. Jeg og Lille-tigrene kan ha skikkelig guttehelg her hjemme.
Jo, det hadde jeg!
Kjøpte billetter på nettet og gledet meg intenst til å sitte mange timer i fred og ro på toget. Pute, bok, musikk på øret, stor sjokolade i bagen. Hentet billettene på stasjonen om kvelden og «Donald-pakket» etter Nytt på nytt.

Jeg sto opp mens det enda var natt, pusset tenner og tredde på meg klærne, sa ha’ det til katten og forlot det sovende Tigerhuset. Parkerte på stasjonene og siden jeg etter denne uka ikke tok noe for gitt, nikket jeg mot toget ved perrongen og halvt spurte, halvt konstaterte overfor de to uniformskledde som sto og pratet,
- Toget til Oslo?
- Nei, toget nordover. Skal du til Oslo må du kjøre buss til Hamar!
- Buss! Hvorfor det?
-Det er planlagt det. Utbedringer på linja flere steder nedover.

Faen!
Jeg vil ikke kjøre buss! Jeg vil sitte på toget akkurat slik jeg hadde gledet meg til.
Knurrende parkerer jeg bok- og sjokoladebagen i setet ved siden av meg. Det er en ny buss med gode seter og sikkerhetsseler og greier, men jeg ville ikke sitte med sele på meg i dag – jeg ville kjøre tåååååg! Sier til knurringen i hodet at jeg har ikke noe valg. At jeg bare må gjøre det beste ut av det.

Så kommer konduktøren. Jepp,- bussen har med egen nsb-konduktør, og jeg hører han si til medpassasjeren på andre siden av midtgangen,
- og da rekker du toget videre fra Hamar 11.07.
?
På billetten min står det avgang Hamar 10.07!
- Nei, vi rekker ikke noe tog derfra før 11.07 bekrefter konduktøren da han står hos meg.
Faen igjen!
Konduktøren er enig i at de burde ha informert på stasjonen da jeg hentet billettene i går.
Han prøver å lage et litt overrasket ansiktsuttrykk over at de ikke hadde gjort det.
Jeg prøver å lage et litt hyggelig ansiktsuttrykk og sier meg bistert enig i det.
Men nå kan du gå bort! Jeg er veldig sur og vil være i fred.

Hva om jeg skulle ha nådd et fly?
Hva om jeg hadde betalt veldig dyrt for et eller annet arrangement som ikke tålte en time forsinkelse?
Fra distrikts-Norge har man ikke en mengde kollektiv-alternativ en lørdags morgen. Og så sier de ikke fra om en planlagt forsinkelse på èn time! Makan!

Jeg leser et par kapittel i Arto Paasilinnas «Kollektivt selvmord».
En gjeng finske selvmordskandidater har avskrevet planen om å styrte utfor Nordkapp-platået i en luksusbuss og er nå i stedet duvende på vei gjennom Tyskland i retning Sveits. De vil styrte utfor i en vakker alpedal i stedet for det svarte, kalde nordishavet.
Luksusbussen min duver ikke i det hele tatt. Den rister og skramler og smeller i møte med norsk veistandard. Jeg er fortsatt sur. Snart rister antagelig en eller annen viktig del løs fra bussen.

En særdeles frustrerende arbeidsuke.
Først kom èn korrektur. Logo var feil plassert på alle konvoluttene, men de hadde gjort det konsekvent feil, – det skal de ha. Adressene derimot var bare virvar.
Så kom korrekturen på kartongene. Alle manglet adresse og produsenten etterlyste trykkfargenummeret. Som jeg faktisk hadde oppgitt ved bestilling.
Korrekturen på produktkatalogen var nok en gjentagelse av tidligere gitte beskjeder.
Skilt til messeveggene ble levert tirsdag, med et stort svart tommelmerke på det ene og en lang ripe i det andre.
Jeg kjøpte to paprikaer til middagen onsdag, som begge viste seg å være mugne inni. Betjeningen var spydig da jeg leverte de tilbake sammen med kvitteringen to timer etter at jeg hadde kjøpt de. Som om jeg beskyldte betjeningen for å personlig å ha stått og dyttet mugg inn i dem!
Jeg ringte et hotell fredag med noen avklaringer i forbindelse med en reservasjon jeg hadde gjort tidligere. På spørsmål om hvordan jeg ville betale ba jeg om å få tilsendt en faktura og gjentok firmanavnet vårt.
- Dere ligger ikke inne her så dere må nesten betale når dere kommer.
Jeg spurte vennlig om hun ikke kunne legge oss inn da, så var vi på plass til neste gang. Dette og alle mine øvrige, og for hotellet, salgsfremmende argumenter falt på stengrunn. Dette var for komplisert og jeg var brysom som ikke godtok det.
Jeg la på.

Hva har vi ikke opplevd andre uker også.
At butikkgulvet blir vasket mens du står og vil handle noe lenge før stengetid.
Sure kommunale stemmer som frekt spør hvordan jeg tror det skulle gå om alle ringte og stilte den slags spørsmål?
At jeg er håpløst upassende som kommer og ber om å få blandet maling i en malingsbutikk midt i åpningstiden, når gutta står og diskuterer gårsdagens fotballkamp.
At jeg rekker å banke på døra til bussen før den triller ut fra holdeplassen, men bare får et fårete glis fra sjåføren gjennom snøsluddet i det den kjører.
At rørleggeren som lovte å komme i 11-tida uten et ord, finner det for godt å dukke opp først i 3-tida og da uten den delen du antydet kunne trengs. For han hadde jo ikke sett på saken selv enda, og kan jo ikke dra rundt på alle slags deler bare i tilfelle.
Og så videre, og så videre….

En flokk kråker skvetter unisont en halv meter opp fra det brunsvarte jordet på Hedmarken, da bussen dumper ned i mer norsk veistandard med et smell.

Hvor har det blitt av profesjonaliteten?
Ikke klag til meg over at datasystemet ditt ikke virker – jeg kom bare inn for å kjøpe det du selger her!

Hva tok livet av yrkesstoltheten vår?
Er det ikke det minste flaut lenger å få påpekt mangler eller feil i et fag som du selv er spesialist i?

Vi nærmer oss Hamar, bussen skramler forbi Vikingskipet. Et stykke norsk arkitektur å være stolt av.
Kanskje er det også vi som har arrangert tidenes aller beste vinterolympiade. Med verdens vakreste åpningsseremoni…

Hva har skjedd med begrepet service?
Er det feil eller gammeldags eller uansvarlig eller patetisk – eller hva er det – som hindrer folk i å yte det bite lille ekstra. Det som løfter opplevelsen for den som står foran deg. Som gjør at denne går igjen med følelsen av å ha fått mer enn forventet – og som gjør at den samme personen kommer tilbake til akkurat deg og ditt virke.

Konduktøren kommer bakover i bussen og informerer om at vi kommer til å rekke toget 10.07 fra Hamar likevel.
- Dere kommer fram en time før, meddeler han.
Ja, særlig. Vi, intetanende vesener, kommer fram akkurat når vi egentlig hadde trodd og regnet med at vi skulle komme fram, gjør vi.

Mellomlandingen på Hamar tillater et do-besøk. Alle tre båsene er ledige, jeg går til høyre. Litt i overkant forsiktig tar jeg med den lille kofferten inn i avlukket. Det ble fullt gitt, men jeg får lirket meg på plass.
Og nå, kjære leser, i lys av denne ukas sørgelige puslespill med hovedtema service, – eller mangel på, – har dere nok gjettet det. Den opplagte brikken som manglet.
I båsen til høyre var det selvsagt tomt for papir -.

Vurdert til: av 77 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med en Tiger på tanken

EnTigergutt — Sat, 29 Aug 2009 17:54:01 +0000

Jeg spenner fast hakeremmen. Hjelmen som skal beskytte hodeskallen min mot alt vondt.
Jeg skyver ned visiret – og verden er stengt ute.
Den er borte. Vekk. Blir et bilde gjennom pleksiglasset med dempede lyder.

Jeg løfter benet og setter meg overskrevs på sort lær. Skrever inn i en annen verden.
Finner forhvilerne, trekker jakkekragen på plass, skyver hjelmen så vidt bakover, legger sorthanskede hender rundt hoftene dine.
Hjulene triller framover, det knaser i småsteiner og i grus under myke gummidekk – og så kjører vi.

Du og jeg og sykkelen. Tett , – som ett vesen.
Èn nerve løper i ring gjennom oss. Hveser fra dekkene opp gjennom krom og hestekrefter, i siksak oppetter ryggraden min, og ned igjen gjennom armene, opp langs ryggraden din og ned gjennom armene dine, ut i hendene som holder styret, ned i hjulet igjen. Rundt i ring.

Alt finnes foran oss, foran framhjulet.
Og alt foran framhjulet fosser mot oss. Lufta. Tida. Alt som ennå ikke har skjedd.
Vi kjører med konsentrasjonen som en hevet lanse, rettet mot et punkt langt framme.
Du og jeg og sykkelen. Som ett vesen. Mykt og skjenende følger vi veien. Ut og inn av kurvene.

Du øker farten. Jeg øker nærheten.Tettere mot ryggen din.
Det er bare oss. Og veien. Og tusen kubikk.
Kjenner bare at vi kjører. At vi sitter tett. At vi er ett.
At nå, – nå er vi sammen.
Jeg er helt trygg. Har det fantastisk. Ser alt. Føler alt.
Alt som styrter mot oss – fra der foran framhjulet.
-
Du bremser. Farten minsker, nærheten minsker, vi retter oss opp.
Bena i bakken. Hjelmen din snur seg halvt og spørrende mot meg; Kjøre mer?
Jaa – !!

Vurdert til: av 146 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En skoeske med tid III

EnTigergutt — Sun, 14 Jun 2009 13:51:52 +0000

Det hadde jeg helt glemt …

I brevbunken dukker det opp to avlange konvolutter med påtrykte firmalogoer, men navnet og adressen min er håndskrevet.
Sørlandets Fysikalske Institutt Kristiansand AS står det med brune gotiske bokstaver på den ene konvolutten. Sier meg overhodet ingenting. Har aldri hatt noe med de å gjøre.

Jeg tar ut brevet og begynner å lese;

«Hei Tiger!
Takk for eit koseleg kort!
Skal si eg vart glad då eg leste at du hadde funne boka mi. Dei adressene som står der er av uvurderleg verdi for meg og eg kan ikkje anna enn få takka deg djupt for at du er så forsiktig før du slepp henne ut or hendene dine»

Vi hadde begge vært på volleyballturnering på Åmli i Telemark og han hadde glemt igjen boka si i en telefonkiosk etter å ha ringt en kamerat. «Du kan tru eg har halde eit styr for å få tak i ho» Han forteller om det og beskriver utseende og innhold i boka for å overbevise meg om at den er hans. Og det ser også ut til at jeg fremdeles har en helaften på hans konto til gode. Om jeg kommer til byen en gang.

Jeg tar ut brevet i den andre konvolutten. Den har en blå firmalogo. Jeg kjenner han som eide firmaet men kan ikke skjønne hvorfor han skulle ha sendt meg et brev noen gang. Det er datert 15.03.1983.

«Hallo Tiger!
Tillykke med artikkelen, – saklighet, fortellerglede og engasjement!
- samt en ikke helt ubeskjeden plassering!
Har allerede fått en stor og mangeartet respons – NRK i Hallingdal, EDB-importør i Oslo, interesserte kjøpere og jobbsøkere!!

Takk skal du ha!

Ps Er du fortsatt i tvil om hva du skal gjøre?»

Jeg må smile. Det brevet hadde jeg fullstendig glemt å ha mottatt. Men jeg husker godt artikkelen jeg skrev, et freelance-stunt som havnet på førstesiden.
Så det fikk positive ringvirkninger for deg det.
Så bra.

Men jeg husker deg mest som en venn jeg pleide å stikke innom på kontoret til med jevne mellomrom.
På den ene siden av skrivebordet satt du med firmaet ditt, en smart kone, nybygd hus, to fine unger og et smil som alltid nådde øynene.
På den andre siden satt jeg med friheten og uavhengigheten min, en lærlingkontrakt og ikke så mye mer. Bortsett fra tankene mine, idèene, idealene, verdiene – og det var dette vi brøt opp arbeidsdagen din med. Delte tanker og drømmer, dikuterte prinsipper og politikk. Vi var på totalt forskjellige steder i livet men kommuniserte så fint. Jeg likte vel å erte deg og blafre med friheten min over firmakorrespondansen på bordet ditt. Og før jeg gikk ga jeg deg en klem og lot som jeg telte rynkene dine for å forsikre meg om at det bare var smilerynkene det ble flere av.

- Jeg skal ikke holde på slik bestandig Tiger, sa du. En dag skal jeg sitte på verandaen midt på dagen, så mange dager jeg gidder – og lese i en bok om røde viner mens jeg nipper til en.
- Det er fint! Det skal du gjøre sa jeg.

Jeg putter brevene oppi skoesken igjen. Hyggelig å bli minnet på noen gode gjerninger. Noe en gjorde som gjorde en forskjell for noen.
Brevene ble skrevet og sendt for lenge siden – i dag hadde vi ordnet dette pr sms tenker jeg.
Vel, i utgangspunktet hadde han selvsagt ikke glemt igjen den boka si i en telefonkiosk – men resten, det hadde vi ordnet raskt og effektivt med søk og taster og korte presise setninger. Men da hadde jeg nok ikke fått vite at han «spelte for Sand IL» for eksempel.

Taster og søk – - hmm – god ide!
Et håndskrevet brev og Google-søk – det beste fra to tidsaldre.
Jeg Googler de to takknemmelige herremenn fra fortiden.
Hvor er dere nå?
Hva er dere nå?

Fysioterapeuten har fortsatt i samme bane, er osteopat med egen nettside.

Min venn datagründeren derimot – har skiftet retning. Jeg finner han sammen med sin kone – i Portugal.
De har restauret og satt i stand en gård og driver et lite gjestehus. «Her er sjarm, det er stille og rolig, og vi har anlagt uteplasser og terasser omkranset av blomster og trær.» Bildene viser lave, hvitkalkede hus, sten, murer og en enorm frodighet av blomster og planter. De kaller stedet «Det gode liv».

Du har nok lest din bok om røde viner nå, min venn.
Du gjorde noe med drømmen din.
Jeg får lyst til å si det til deg – at det var fint at du gjorde det.

Jeg kan skrive det i et brev til deg, finne en konvolutt og et frimerke og sende det med et fly til Portugal.
Jeg kan sende deg en mail på ett sekund – bare trykke enter.
Eller jeg kan sende deg en sms – Hei husker du meg? Jeg husker drømmen din, gratulerer! Har du et ledig rom i september?

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En skoeske med tid II

EnTigergutt — Wed, 27 May 2009 18:22:45 +0000

Vi brukte tid – gjorde vi.

Brevene er helt fra 1978 og fremover. Fra skolekamerater, venner og venninner, tanter, farmor, mamma og pappa. Et kort fra faren til en av venninnene mine, en tegning fra Johannes i barnehagen jeg jobbet i, innbydelse til lillesøsters 18-års dag, feriekort fra hele verden, julekort, påskekort, kjærlighetsbrev med en lilla ulltråd rundt,

Jeg tar de opp av esken, ett og ett. Kjenner igjen håndskriften til de aller fleste. Mange av avsenderne eksisterer ikke i livet mitt lenger. Det er helt naturlig. Men jeg lurer på hvor de er nå. Hva det ble til med dem. Hvordan har livet fart med dem.

Mange av avsenderne har jeg fortsatt kontakt med. Jeg vet hvordan de har det. Vi mailes eller smses nå. Skriver ikke for hånd. Brevskrivingen ebbet ut ettersom vi begynte å omgi oss med familie, hus, hager og yrkesliv. Brevene ble erstattet med dårlig samvittighet som vi lovet bot og bedring på hver jul.
Nå syns jeg faktisk en blondinevits på sms midt i arbeidtida en tordag er en mye bedre erstatning for de uskrevne brevene, enn den dårlige samvittigheten vi balet med. Noen husket på meg en torsdag formiddag!

En tynn, tynn luftpostkonvolutt fra Kibbutz Ragavim i Israel. Mm, det var sommeren året etter at vi gikk på folkehøyskole sammen. Nå bor du på Byneset i Trondheim. Er fortsatt initiativrik og levende, bruker det på familien din, jobben, koret.

Flere avlange konvolutter fra Edda, en av oljeplattformene i Nordsjøen. Du opplevde Aleksander Kielland-ulykken der ute i sin tid. Jeg tviler på om du er der lenger nå. Men i musikken din er du fremdeles. Du ringte plutselig for noen år siden, lurte på om du kunne få bruke en tekst jeg hadde skrevet i gjesteboka di en gang, sette melodi til og bruke på en cd. Du hadde ingen stue mer fortalte du – men et lydstudio. Jeg må smile, du var alltid noe for deg selv, ville være noe for deg selv – og det er du nok fremdeles.

Et maskinskrevet brev – fra en lege, i embeds medfør. Skrivemaskinbokstaver rører ved et gammelt typografhjerte. Historie. Ikke pent. Men historie.

Et postkort med naturfoto av en blikkstille Heggefjord i Øystre Slidre. Datert St-Hans i 1978 med håndskriften til en av gutta i realklassen på gymnasiet. Sommerjobb i vakre Valdres. Sommeren fire år senere reiste jeg selv gjennom Valdres og bestemte meg for at jeg ville bo der. Flyttet dit og ble boende ikke særlig langt fra Heggefjorden. I mange, mange år.
Adressen på kortet hans var noe ufullstendig. Til engelsklinjal Tigergutt (jeg gikk engelsklinja) som bor på …/… et sted – i nærheten av ….
Men fordi det var greit å bruke tid på ting den gang så har han med liten kulepennskrift fylt hele feltet under adressen med denne teksten;»Alle dere snille mennesker i postverket blir nok ikke så glade når dere ser dette kortet, jeg håper det når fram før jul likevel. FOR AT ALLE SOM SER DETTE KORTET SKAL BLI I GODT HUMØR ØNSKER JEG POSTVERKET OG POSTHENTER EN RIKTIG GOD SOMMER!!»

Et sommerkort til. Fra lillesøster, 17 år, på ferietur med venninne. Hilsen fra Kjærstranda står det på forsiden med bilde av en haug badegjester i gammeldags badetøy på en solfylt strand. Fikk de virkelig lov til å dra til Stavern de to alene? På kortet skrev de; I går hadde vi strålende sol, vi lå på stranda i 5 timer og blei stort sett solbrente, du må unnskylde skrifta,men jeg nyser så fælt (lillesøster er allergisk) I går hadde vi besøk av en grevling, det var morro. Ellers så har vi det bra men litt rotete. Vi har bare flytta teltet to ganger på grunn av maurinvasjon i teltet og sekkene. Jeg er så solbrent at jeg holder på å dø. Jeg har badet 6 ganger og nå skal jeg ned å bade igjen. Forteller mere når jeg kommer hjem.
Under adressefeltet, som var presist og fullstendig på dette kortet, hadde de tegnet en maur og skrevet; Støtt aksjonen MOT Maur 1981!!!

Sånn holdt vi på.
Brukte kveldstimer, fritimer, ferietimer, ensomme timer, nattetimer – på å skrive, kjøpe frimerker, finne røde postkasser.
Den gang vi brukte tid og hele ord og setninger på å fortelle hverandre.

Postkassa var grønn og stappfull av berettiget forventning.

Det var gøy å få post! Og det var gøy å sende post.

Vurdert til: av 131 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bullshit modern life slo en sprekk Pistolero!

EnTigergutt — Sat, 23 May 2009 21:41:12 +0000

(Tittelen er hentet fra forrige innleggs kommentarrekke)

Jeg må bare fortelle hva som skjedde hos meg i dag. Siden vi akkurat nå er litt i fortiden, i det håndskrevne ord, papirkonvolutten og frimerkets tid, – her i Tigerskogen.

I dag, lørdag, lå det en papirkonvolutt i Tigers postkasse!
En konvolutt med håndskrevet adresse og avsender. Jeg kjente igjen navnet på avsenderen, våre veier hadde kryssets noen ganger i tidligere tider, delvis privat, delvis profesjonelt. Hun er noen få år yngre enn meg. Jeg snudde forundret på konvolutten og prøvde å tenke meg hva i all verden den kunne inneholde.
Adressen som jeg bare har hatt de siste snaue fire årene er korrekt, men det er jo ingen tryllekunst i dag, å finne riktig adresse. Sist vi hadde kontakt må ha vært for – - ca 7 år siden. Det var rent forretningsmessig.

Hva kan det være….?

Jeg åpner og trekker ut en liten bunke ark, brettet i to og med en gul post it lapp på. De store arkene er tydelige kopier og jeg kjenner igjen min egen håndskrift på en del av det fremste arket.
På den gule lappen står det hastig skrevet for hånd;

Hei!
Har kopiert deler av hytteboka frå Kjølastølen. Her er eit lite glimt frå den tida vi hadde »Utsyn». Onkel Ola har eid hytta sidan ca 1991.
Håpar du har det bra!!!
Hilsen …

Kopier av håndskrevne sider i en gammel hyttebok!
Jeg leide en hytte inni fjellet på åremål et par år på åttitallet, av foreldrene hennes. Og første gangen jeg var der etter at hytta var blitt ‘min’ har jeg med stor begeistring fylt omtrent to sider i hytteboka med førsteinntrykk.
Jeg leser og må smile og det er nesten så jeg rødmer så vidt. Det var da voldsomt til begeistring!
Etter dette lengre utbruddet er det ikke skrevet mer før en kort avskjedshilsen to år senere.
«10.september 1988
Nå gjenstår det bare å takke for meg,- jeg reiser til Australia og trenger ingen hytte i Valdres mer. Men jeg kommer tilbake, også til Kjølastølen, om ikke annet for å nyte utsikten.»

Hun hadde tatt seg bryet med å ta disse kopiene, finne adressen min og sende de til meg.
Hva fikk henne til å finne på det?
Jeg skal spørre. Og takke for det originale og særdeles hyggelige påfunnet.
Nederst på Post It-lappen hadde hun rablet e-postadressen sin, men det sto også avsender på konvolutten. Jeg kan sende en papitkonvolutt og noen håndskrevne ord tilbake. Jeg skal gjøre det.

De to årene jeg disponerte hytta hadde jeg min egen hyttebok hvor jeg alltid skrev noen linjer når jeg var der oppe.
Det også gjorde vi før. Skrev hyttebøker og gjestebøker.
Jeg har en av hver og for noen år tilbake satt jeg og leste de og moret meg storligen.
Fjellturer og hyttebesøk, plunder og uendelige sommernetter med vinglass og venner.
Hyggelige feiringer og livlige gjestebud i heimen. Det gjenoppsto i all sin varme da jeg leste.

Jeg har en mistanke om at hyttebøker fremdeles skrives rundt omkring men kanskje er de også et utdøende fenomen? Blir de helt borte – eller blir de også digitale?

Kommentarene deres på forrige innlegg, følelsen jeg fikk i dag da dette uventede brevet kom, Norge rundt som lagde et innslag om Den rare pappaen, se Ahlgrens Biler http://http6871.vgb.no/?p=410396#comments, opplevelsene mine da jeg begynte å grave i mine skoesker fylt med brev, -
det er noe her vi mennesker liker. Noe som gir oss noe. Noe som rører ved oss på en annen måte enn vi er vant til i dag.

Det er noe enkelt og verdifult som klarer å trenge igjennom bullshit modern life.

Jeg lurer faktisk på om ikke jeg skal finne fram en gjestebok igjen.
Og la det gå sport i å kjøpe konvolutter og frimerker igjen…..

Vurdert til: av 104 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende